Poesiklinikken

26.1.15

"Stige opp mot en tom himmel". Dikt av Jan I Sørensen

26.1.15

Sørensen nærmer seg seksti, om ikke med stormskritt, så med adskillige dikt som gjennomgående ligger på et høyt nivå, flere ganger har jeg ...

Sørensen nærmer seg seksti, om ikke med stormskritt, så med adskillige dikt som gjennomgående ligger på et høyt nivå, flere ganger har jeg nesten måttet klype meg i armen når jeg ser hva han utretter, og hva poesien kan utrette, og trolig er alene om.

Andreboken, utgitt av Liv Forlag, er sterk, jevn, kjennes viktig, virker inspirert, sveiper over et helt liv, men aldri med en harelabb, og flyter aldri ut. Tving meg til å trille terning, så legger jeg en firer på bordet for deler av boka, men med nokså mange øyeblikk av 5, og på enkelte sider har vi med trolldomskunster å gjøre.

Sørensen debuterte i 2013 med "Ingenstedet", han er født i 1958, og kommer fra Kongsberg.

ORDENE ER EI BRO

Det er mange veier inn i denne boken; man kan ta utgangspunkt i boktittelen, sammenholdt med omslagsbildet av stigen reist mot himmelen, og de seks trinnene boka er delt i. Dette er en interessevekkende og åpenbart svært gjennomtenkt komposisjon. Dikteren tar oss med, steg for steg/trinn for trinn, inn i livet, fra barndommen og til i dag, og avslutter slik:

ordene er ei bro

smerten skal gå over

det lysner, og gåsunger

brer over meg

som en mor

SPILLER MED ÅPNE SÅR

Her er det på det mørkeste, svartere enn natta og forfatteren er "på hils med en som sleper/på et kors …" mens "en og annen har dratt/på seg et kistelokk." Også dette er linjer i siste delen (6. trinn). Livet slår alle veier, skriver dikteren, og erklærer at "herfra til bunnen er jeg ikke lenger", og når det gjelder jorda, ligger den nede "og lurer på om ikke/alt er over".

Jeg skal være ærlig å si at diktene til Sørensen til tider er relativt tøff kost: "jeg samler på all den tid /jeg har mistet/skriver han et sted, og et annet: "jeg spiller med åpne sår", og …"på slaget tapt/teller jeg ned/til det er for seint." Titteldiktet "Stige opp mot en tom himmel", slutter slik:

det kan ta mange år å stave et farvel

velkommen kan være det aller siste vi skriver

I andre diktet i andre delen som heter "min stille skog" kommer vi tett på, og på mange måter er dette diktet kanskje portnøkkelen til Sørensens univers:

etter at søster døde, og bror

sa ikke stort, var far og mor to

om å være alene

med mine tanker

Så usentimentalt kan det skrives, og dette er representativt - at denne dikteren kan gå tungt inn i det melankolske uten at det bikker over i føleri. Nettopp derfor treffes vi så det kjennes:

mor var et fyr

far en mur

vi aldri kom over

Sørensen har en magisk skrivehånd når han billedlegger barndommen og i samme diktet skifter perspektiv imot det å bli eldre, som her, i et utsnitt fra bokas sterke todelte prolog:

som barn holdt vi drømmene

i ei lommelykt

vi ender opp ved våre røtter

lykta sitter i hodet

og vi lytter mørkt

til gress, som skifter pære

VEIEN HJEM

Dikteren skriver et sted at "jeg kom hit med to tomme ord/fylte det ene/med det andre/ og forteller om behovet for å komme seg ut av huset, vekk med tankene sine.

far svarte at veien hjem

er den eneste

utgangen vi trenger

Men samme far er også "en far som prøver/alle dørene hjem/fra byen." Det har, som vi etter hvert forstår, ikke vært lett å være sønn, men også vært krevende å være far:

jeg kan ikke bygge deg

opp igjen, far (…)

for den tiden vi mistet

hadde du aldri

EN SOM HET & TO SOM HET

Akkurat som boken for så vidt danser litt fram og tilbake i tid, gjør jeg det samme i denne anmeldelsen, og det kjennes naturlig, fritt og godt. Bare boken kan gi dere boken. På side 10 sitter jeg-personen med utstrakte armer/på kanten av et stup/godt gift i fjor:

i år er kjærligheten

et knust brillepar

et barn plukket det kanskje opp

så det inn i øynene

en annen gang

kanskje, smilte de

Vi får beretningen om tosomhet i parforhold, den ene som ikke svarer når den andre spør, tausheten som noe knugende, og lengselen etter å nå inn til hverandre igjen:

jeg tegner en dør i lufta

ber deg komme ut

Et av høydepunktene i samlingen, om frykten for-,og muligheten til å unnfly ensomheten, er nest siste diktet i første delen, med tittelen "vi kommer til et punkt vi går over", her i et utdrag:

vi er redde som alene

folk går forbi

med ansikter som av vekk

vi kan gå med det samme

eller sitte her, lenket fast

til langt opp etter ørene av en drøm

vi reiser oss

byr våre hender fram

Dette diktet griper meg så jeg kjenner det under huden på begge underarmene, noe som er typisk for denne anmelder i sånne øyeblikk. Jeg kaller det poesibevis.

SPORENE TAR PORTEN I HENDA OG GÅR

Noen steder skinner poesien hans, som for eksempel i følgende 5(løsrevne)eksempler:

jeg har øynene i ryggen

henter dem bak fram

bildet på gulvet

har fått øynene revet ut

jeg har min mors tårer

i min fars hender

kvelden ser ut som et takras, høres ut

som ei knust flaske

å stikke hodet inn i

to øyne

som speiler

seg i vannet

deler munn

MØRKET INNI OSS/EN FJÆR/SOM GJØR FEM HØNS/TIL EN REV

Et knippe surrealistiske linjer, bidrar til å toppe samlingen, som disse:

buret er sperret inne

i fuglen

foran døra ligger

pusten brutt opp

rommet er uendelig

veien ligner på en prikk

NOK FÅR VI SEINERE

Vi slipper inn i Sørensens liv, men holdes samtidig på akkurat passe avstand til at det ikke bikker over i det private. Dikteren evner å sette noen varige spor etter seg her, i denne leseren, og jeg kjenner meg trygg på at nokså mange vil kunne kjenne seg igjen i mye, utfra egne erfaringer om hvordan livet, selv for de som aldri har blitt bragt helt ut av kurs, slår alle veier.

Samtidig forstår jeg at vi sitter med dikterens eget liv i fanget her. Å by på seg selv, utover glasur og kakepynt og klisjeer, krever vilje, talent, indre overbevisning og mot. Terningkast eller ei, personlig har jeg blitt særlig glad i et dikt som heter "broderier" og et som heter "ligning", og vil gjerne avslutte med det sistnvente i sin helhet:

ligning

rundt hvert hjørne står barnet

som har fulgt etter meg

hele livet

to ukjente

snakker om fremtiden

som om den var i går

det er altså ikke nok

å ta seg sammen, spør den ene

nei, nok får vi seinere, svarer den andre

25.1.15

Sjølv mjuke munnar set djupe merker - gjensyn med Torvunds kjærlighetsdikt

25.1.15

Forventningenes bue er spent til bristepunktet hos mange når Helge Torvund teller ned mot utgivelsen av ny diktsamling. For å forkorte venti...

Forventningenes bue er spent til bristepunktet hos mange når Helge Torvund teller ned mot utgivelsen av ny diktsamling. For å forkorte ventingen noe blar jeg i samlingen med kjærlighetsdikt fra 2014. Jeg har skrevet om denne boka tidligere, men her følger noen av betraktningene i kortform. Størst av alt er kjærligheten Det er diktene som opptar meg, drar i meg, dytter meg hit og dit, og det faktum at noen våger å gi ut en bok med undertittelen Mine beste kjærlighetsdikt, er som å peke nese til alle mulige slags hensyn, og bare slå fast blyklart og kompromissløst at hva andre enn...

25.1.15

"Mingvasevann", dikt av Cecilie Cottis Østreng

25.1.15

Cecilie Cottis Østrengs andre diktsamling på Tiden Norsk forlag er et album av livsminner fra barneårene og frem til i dag. Hun er født...

Cecilie Cottis Østrengs andre diktsamling på Tiden Norsk forlag er et album av livsminner fra barneårene og frem til i dag. Hun er født i 1967, og kapitlene i boka festet til enkelte år i livsløpet, som 5, 16, 19, 22 osv. fram til nest siste delen hvor hun er 45. Siste kapitlet har tittelen "0-100", og er mer fristilt, men også flere av diktene i de andre delene viser at kapitteloverskriftene kun er en innfallsport.

PÅ SITT BESTE OVERGÅR MINGVASEVANN DEBUTBOKEN

Mingvasevann er som helhet mer ujevn enn den bunnsolide og glitrende originale debuten, men i deler av sin andre bok, når poeten nye høyder og lodder dypere. Ytterpunkter: Diktene i delen kalt 16 opplevde jeg som litt uinteressante, mens deler av tredje- og nestsiste kapittel (40& 45) nok er det ypperste hun noen gang har levert.

HVORDAN VI BLIR TIL

Under lesingen av første kapittel som handler om barndommen, tenkte jeg på Jens Bjørnesboes dikt "Eventyrene" hvor han skriver om "følelsenes underlige slott". Noen ganger kjenner man seg utrygg, men har gudskjelov noen:

En søndag i skogen kommer en hoggorm i mot oss

på stien, men vi er ikke redde

det er vi som er på besøk her, sier pappa

Ellers er det et dikt fra barnehagen, et dikt om mamma, og noe mer, men best synes jeg hun er i siste diktet om skiturer, som slutter slik:

men Dødsbakken slipper ingen unna

skikortet fra skolen, være sju og styrte

for et stempel fra Linderudkollen

snøklumpet ull og skjelvende fiskebein

hjem

slik blir vi til.

LIVET ER IKKE ALLTID VAKKERT

Diktene viser at livet, for å bruke et uttrykk fra dikteren Jan I. Sørensen, "slår alle veier", også i denne boka. Uten noen fasit for hånden opplever jeg at fortelleren>/ jeg-personen i boka får seg en ungdomsopplevelse hun nok ikke løper av gårde og forteller så mange om etterpå, hva enten hun likte eller mislikte hendelsen: "men blir jeg oppgjort noen gang/fri/Stol på meg, sier han/det kommer til å svi". På side 25 kommer en gåtefull tre strofers perle som slutter slik:

men noen barn blir borte, noen morgener

har fuglesang full av hendene til dem

som aldri gravde for å lete etter deg

Livet er mangfoldig, og noen dager knapt som noen andre:

jenta mi, sier han, fine jenta mi dette skal vi greie

acetonlukta etter døgn på fylla, tar meg bakfra mens jeg spyr

i badekaret, det verste som har skjedd i vår familie

sier tante Gunilla med Gud om halsen, vi står utenfor kirken

skal begrave den siste søsteren hennes

Et av boka aller fineste lyse dikt er nok dette:

Noen ganger er det sommer, vi lager ferie ved Ulsrudvann

teppene fra jeg var liten er blankslitte, jeg trodde de luktet

folkevognmotor og dyrbar skotsk karamellpipetobakk

bare lov på fjellet, med utsikt til Amerika og niste, aldri inne

nå lukter de bestefar, et liv som indianertelt, vafler og ei halv ei

etterfylt med bringebærsaft..."

Det er ingenting mer av denne hyggen i fortsettelsen av det aktuelle kapittelet, akkurat som alle vet at en enkelt god dag, ikke nødvendigvis følges av flere:

Dagene henger blågrå, urørlige på greina

brekker ikke, faller ikke av, knuser ikke

Ut av hver nye morgen

ta jorda uforstyrret banen (...).

Så møter jeg-personen noen som gjør et voldsomt inntrykk, glitrende skildret:

Mannen som stopper ser enorm ut, jeg når knapt over

fortauskanten, han åpner døra, beklager han er sein

måtte tanke flybensin og feste takgrind, har hender større

en åreblader, kan knuse meg om han vil...

Men så sier han "kvinne min i rustmyk kursviv, som var han Kim Larsen

fra en ømhet utenfor forstanden"

Sidene 45-54 er en nytelse å lese, god indre sammenheng, og til en forandring skriver hun her at "Alt er glede" det handler om et alminnelig og godt familieliv, hyttebygging, juleforberedelser, barn som klarer seg bra, nedbetalt gjeld, og om "sommerhus om natten/stillheten/i skje".

EVANGELIET OM DOMINANS OG UNDERKASTELSE

Jeg må skille mellom det jeg vet og det jeg leser. Lese diktene som en hvilken som helst leser. For jeg kjenner forfatteren godt, hun er en venn, vi ble kjent gjennom interessen og gløden for dikt. Jeg var en støttespiller når hun arbeidet med debutboka, men har ikke vært involvert på noe vis i forhold til denne samlingen. La det være sagt. // I tredje-og nestsiste delen opplever jeg at vi på mange måter får utfylt dominans/underkastelses forholdet som var så sentralt i debutboka. Språket kjennes nyskapende, men har man lest debuten, kjenner man seg igjen selv om diktene her er nye, for det er en helt egen verden Cecilie Cottis Østreng beskriver når hun dikter i en SM-kontekst.

Ord som "sammenhjertet, "nåløyekanten", avstandsalfabetet" er med å øke spenningen mens man leser. Det er en kompromissløshet i denne delen av boka, det handler om å finne ut og stå for hvem/den man er, og leve det livet som kjennes rett for en selv, med de kostnader det kan ha. Han, den dominante, ber henne en dag lese for fra den verdenen hun har beskrevet, og befolket med blant annet nettopp han. Da gir hun nesten et nytt innblikk i hvorfor hun skriver som hun gjør

"Ord jeg ikke visste, vevd av salt, hud og silke

som eie og vakre, trellkvinnehjerte

alle flor- og fiolette, fra boken jeg skal hviske

deg hel på knærne..."

Mystikkfaktoren er nokså høy på mange av disse sidene, og, ikke minst det fabel-aktige (ja, i begge forstander!). Noen fragmentariske eksempler:

Være det lave, finne den bøyde nok viljen, lagene med

ryggskinn som skal til

.inkurien at noen ender halvveis som hund

bare halvveis som seg selv

Det er en voldsom nerve i denne delen av boka, og kanskje er det sånn at også sadomasochismen har et evangelium verdt å nedtegne, i så fall gjør hun akkurat det, som den første, i vårt land, det jeg vet, for ja, det er brutale tak her, men det er åpenbart også masser av kjærlighet mellom den som gir seg hen, og den som tar, men bevares for en knivsegg dette paret velger å/ikke kan annet enn å/ bevege seg på:

Om du rekker meg hånden med alt jeg skal miste

og jeg utløser hjertet fra ingenting verre

Dette er Østreng på sitt mest dyptloddende:

Dominansen, balansen

jeg ikke har, mot eller fra, hva vet vel jeg

om hvor nært noe er

Og så kommer noen linjer om kostnadene i forhold til verden rundt, vil man ta dem, i det lange løp?

En dag skal jeg kanskje dementere dette, som vi gjør

på mammas side, innerst innefra bare ha

uvesentlig tilbake

som fargen på de første lakkskoene mine...

Briljant poesi i mitt lesehode!

DEN LAVE SANGEN

Poeten gir mye plass for tvilen, og den lange veien det har vært:

Tok det noen gang tid å bøye meg, krype

den lave sangen fra jordas indre

vikle ut den viljen, veie, vite, hvor mye for lite

det er mulig å tåle, kjenne valg fra våde, viske skillet

mellom hund og kvinne, nettene, hvor få

som blir til dager, dører

uten rom ingen åpner

blåser fyrstikkpiken ut

og et annet sted:

Vet ikke lenger (...) hvor viljen til tap i meg rekker

for å komme nær det jeg ville gjennom hjertet

å være av det samme, være deg vakrest

svaiet ned og litt i stykker...)

Jeg er sterkt beveget av denne poesien, og akkurat på noen av disse sidene, opplever jeg at hun topper seg selv, er bedre enn i den uforlignelige originale debuten. Joda, jeg ser alt hun må gjøre med fremmede menn, jeg ser pisken, jeg ser smertene, og nytelsen om hverandre, og er opptatt av om det bærer som dikt, om det kommer i havn, litterært, og det gjør det, i noen deler, så det svir!

Og på side 73 i boka kommer et vendepunkt, slik jeg leser det:

Vi står tett i minus tolv på fortauet, oppbrukte når du

sier det; vi trenger ingen andre, sier det to ganger, har

hånda mi.

23.1.15

"Kjærlighet er den ting." Dikt Håkon Øvreås

23.1.15

Håkon Øvreås er aktuell med diktsamlingen Kjærlighet er den Ting på forlaget Cappelen Damm. Boken består av noe over 50 dikt, fordelt på ...

Håkon Øvreås er aktuell med diktsamlingen Kjærlighet er den Ting på forlaget Cappelen Damm. Boken består av noe over 50 dikt, fordelt på 5 kapitler. Boken handler ifølge forlaget om "et par fra den første forelskelsen til den mer trivielle hverdagen, med opp og nedturer." Det handler om mye mer enn bare det, sier nå jeg.

En reise gjennom avmakt og nattsvart savn, en lang vakker sving innom de beste dagene, fra forelskelsen som blir kjærlighet og videre inn i dager hvor noe begynner å gå galt. Han sliter også med noe hun ikke kjenner til, og kanskje kan dette ikke gå godt? Diktboken er et voksent stykke diktarbeid, som det tok noen runder å komme under huden på. Da vokser denne boken. Og blir!

SAVN ER EN ENSOM TING

I første kapittelet er det ett år siden forholdet tok slutt, og i andre diktet skriver han om henne i nattemørket:

Jeg skriver uten å vite om det er bokstaver jeg lager.

Det går ikke an å tyde hva som står

les at jeg savner deg.

Åpningsdiktet er et fint natursveip fra vinter til neste vinter, når det igjen er for kaldt å ta omveien forbi der hun nå bor, selv om vinduet hennes ikke lenger skjules bak blader og blomster. I tredje diktet oppsøker han kjelleren hvor Lp-platene står og støver ned. Omtrent slik begynner denne historien; lavmælt, velskrevet og med en god indre sammenheng.

JEG BEGYNNER Å ELSKE HENDENE DINE

I andre kapittel er vi tilbake til da de var forelsket/elsket hverandre: "Jeg har stoppet opp og alt er nytt/stadig står jeg midt i en samtale/der vi allerede har møtt hverandre." Flott overgang synes jeg, slik at vi aner at han er i minnene om det som var, eller kanskje mer reelt befinner seg i hendelsene som fant sted ett år tidligere. Forlaget opplyser at Øvreås har "et liketil og lett språk som gjør det både fint og sterkt å lese, dels er det eksplisitt, dels er det inderlig, men aldri banalt." Jeg kan si meg enig i at det ikke er banalt, og på side 18 viser forfatteren sin evne til å skrive betagende om kjærligheten, og det første møtet:

Det tar ikke lang tid: du tvinner håret til siden

den hvite nakken

kommer til syne og jeg begynner å elske

hendene dine

og alt du tar i.

Du stjeler vin og jeg elsker

glasset og armen

som løfter armen mot munnen,

slik jeg elsker

munnen og tiden du bruker

på å drikke av glasset (…)

Han orker knapt å være borte fra henne, og jeg forstår at de deler med hverandre sånne ting som ingen andre får vite. Det er gode dikt, gode døgn, gode øyeblikk:

En kveld hvisker jeg i øret ditt

de få hemmelighetene jeg kjenner til

de får plass i en hånd, og du gir deg til å tyde

de knudrete linjene som kan fortelle alt.

Du forteller meg

om skogens lov, om loven for myrull

og gresshoppesvermer.

Jeg får ikke nok.

Jeg vil skrive loven om samleie med deg,

og vi skal bryte den samme natt (…)

Så kommer et av diktene jeg ikke forstår helt:

Med en hånd under kanten,

mellom lårene

i mørket der en tyster

har røpet seg

forkledd, en trang glidelås åpnes,

hvit hud presses for informasjon

en negl mot hodet, en dråpe

renner med hemmelig beskjed,

fingertuppene fomler

etter gjemte tegn…)

Det er fascinerende lesning, og kanskje noe illevarslende, for slutten er slik:

et hvitt dokument

leveres i det skjulte.

Så kommer noen sider, som jeg synes er mye ord om nokså lite, de er på loppemarked, de er på et pizzabakeri, hun skal ta toget over fjellet, og senere samme kvelden snakker de på telefonen, og nå funker det ikke så bra lenger mellom dem, eller for ham: Alt er trådløst/savnet etter deg ligger kveilet opp" (...) det lille jeg får sagt forsvinner/i dårlige signaler og halve ord. I fortsettelsen teller han dagene til han skal se henne igjen, mens han i ventetida er "på vei til henne/slik avisbudet nærmer seg/postkasse for postkasse". Så er hun hjemme igjen, og de gode hverdagene fortsetter. Det er egentlig prisverdig at noen bruker adskillige sider i en diktsamling på noe som minner sterkt om "lykke", og antagelig er nettopp det, innvendingen må være at det er få utfordringer i disse ofte litt ordrike diktene, det er enkelt og lite tvetydig, uten at det er noe mål i seg selv at dikt skal være tredjegradsligninger! Likevel, noen steder synes jeg det blir for enkelt:

Jeg tar med kaffekoppen ut i verden,

på trappa blir jeg stående;

du finnes og gjør morgenen vakrere

Jeg synes også enkelte av diktene om disse lyse dagene blir for mye spenningsløst tomprat. Dette gjelder for eksempel deler av diktet om dagen de gikk på loppemarked:

Ingenting er tilfeldig på et loppemarked

vi finner en marionettdukke, trådene er røket

Du finner et par store briller

ser ut som en filmstjerne fra 50-tallet

jeg kjøper en LP med Love Songs spilt på orgel

Vi roter gjennom dressjakker,

gamle sko, ryggsekker,

finner en koffert som ikke lar seg åpne

og betaler for det vi tar med oss (…)

Noen dikt forstår jeg ikke hvorfor er tatt med, småsjarmerende linjer, men lite mer:

Jeg har en høne å plukke

på deg i kveld,

en høneblund å hvile,

når hanen galer

er vi to:

egg og bacon

JEG KOMMER SENT HJEM OG HAR INGENTING Å SKJULE

Jeg begynner å håpe på et slags løft i boken, en sterkere fortetning, et eller annet som virkelig kan røske tak, utløse en frysning på ryggen, kanskje, eller en klump i halsen, eller la oss si, en dose komplett forvirring! Men kapittel 3 åpner slik:

Elva du vokste opp ved slynger seg ned dalen

det er ikke oss den synger om

men du er vakker denne morgenen

vi går langs bredden

forbi de hemmelige stedene dine (...)

Mange synes nok dette er vakker poesi, men jeg synes det er en lettbent, motstandsløs materie, med lite særpreg. Heldigvis fins det rikere og mer dypt-, eller nærgående stoff, til tider dog ofte nesten gjemt vekk i relativt voluminøse dikt, som for øvrig ikke sier så mye:

Jeg sier alt som passer, alt jeg tenker man bør si

hvis du skal tro at jeg er en som forstår deg,

en du kan like

Jeg sitter på trappa og vet hvem jeg er,

alt jeg sier lokker deg bort

fra det som skal komme.

vi klamrer oss til hverandre,

mener motsatte ting for å holde sammen

Det er i alt 14 dikt i dette kapittelet, eller rettere sagt 14 sider med dikt. Det tar en stund, men snart slår det meg at dette kapittelet nok er bokens beste; mer kjøtt på benet, mer virkningsfulle dikt, som feks dette:

Jeg kommer sent hjem og har ingenting å skjule

en tjuvlånt sykkel ligger slengt i grøfta.

Du spør meg hvor jeg har vært,

jeg svarer, men gir deg et sinne som ikke ligner meg.

Jeg har kledd meg i feil jakke,

sier ting som ikke stemmer,

jeg er ikke meg

men en som lister seg hjem i natt

uten noe å skjule

Nå er bokens par nemlig inne i de dårlige dagene:

Vi krangler ikke, vi henger fast i hverandre;

jeg glemmer å svare på ting du spør om,

du glemmer å slutte å spørre om ting

jeg ikke svarer på,

og ingen av oss gir oss

Et vintertidsdikt på side 45 levendegjør kranglene i parforholdet på en måte som det, for å bruke et uhyre utslitt uttrykk, smaker fugl av:

Kranglene kommer

ofte som brøytepinner,(…)

De trenger to som oss (…)

som prøver å gjette

hvor det går i grøfta

HVEM AV OSS SKAL BLI IGJEN HOS HVERANDRE?

Det er dette kapitlet (det nest siste) som får meg til å kjenne på at jeg virkelige begynner å like denne boka godt. Her går poeten dypere, som i "hvem av oss skal bli igjen hos hverandre", og " jeg kjenner at noe har løsnet mellom oss, slik en huggorm snor seg ut av det gamle skinnet" og i "Er det nå du vil jeg skal si noe galt, så du endelig kan gå?". For det er nemlig et helvete her et sted, større enn kun parforholdets knakende sammenføyninger, noe uoppgjort fra hans side, som hun ikke vet om, og tenker jeg: hun vil bli revet med i fallet.

Jeg skriker og kan ikke la være

Å kaste et ukeblad i veggen,

sparke til kjøkkenstolen, hate,

stemmen min sprekker, mørket renner ut,

jeg roper til deg og klarer ikke slutte,

ser det skremte blikket ditt og dytter til lampa,

den velter over bordet, ødelegger alt og jeg vet

at dette ikke er meg,

jeg er ikke sånn; jeg er verre.

23.1.15

Truls Horvei: Paraplydrømmer. Dikt

23.1.15

SJELEN FÅR ALDRI NOK RO TIL Å PYNTE PÅ VIRKELIGHETEN Truls Horvei er ute med ny diktsamling. Jeg gikk inn i den med min egen holdning ...

SJELEN FÅR ALDRI NOK RO TIL Å PYNTE PÅ VIRKELIGHETEN Truls Horvei er ute med ny diktsamling. Jeg gikk inn i den med min egen holdning til hva poesi bør være: Poesi bør ha kostet noe. Være modig. Våge å trø nært. Det kan være en allright match overfor en poet som har uttalt at poesi egentlig ikke er så mye fiksjon, men destillerte observasjoner og filosoferinger. Side 61 skriver han dette om sin inste grind:jeg er for blyg til å snakke om kjødet i rettfram gloserfor sjenert til å åpne vinduet tilvåre private netter og hudreisernok å si at gleden...

Nyere innlegg

Eldre innlegg

"Stige opp mot en tom himmel". Dikt av Jan I Sørensen

Sjølv mjuke munnar set djupe merker - gjensyn med Torvunds kjærlighetsdikt

"Mingvasevann", dikt av Cecilie Cottis Østreng

"Kjærlighet er den ting." Dikt Håkon Øvreås

Truls Horvei: Paraplydrømmer. Dikt

Flickr Images