Arbeidsrom

Diktarbeid: samma det, hvem bryr seg?

Om sju år blir jeg 60. Det er ikke til å tro. Jeg føler meg jo ung. Samtidig vet jeg at mange regner femtiåringer som nokså gamle, og seksti er vel synonymt med olding. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg prøver å late som om det er lenge til seksti, og noen ganger tror jeg virkelig det. Spørsmålet er kanskje: skal jeg trappe gradvis ned? Trappe ned meg selv? Eller gyve løs, for å få utretta mest mulig, mens jeg har muligheten? Utrettelser eller nedtrappinger.

Jeg har funnet ut at min kreative "glansperiode" var årene 2000-2005, men at jeg bare i liten grad klarte å høste fruktene. De ligger fortsatt strødd, i store hauger. Så kom det en slags ny vår rundt 2011, men endel av den bestod i å høste noe jeg hadde sådd for flere år siden. Det kjentes viktig. Nødvendig. Godt. Jeg tok hånd i hanske og bevarte meg selv. Møysommelig. Mens jeg høstet fikk jeg et annet blikk. Jeg så hva som ikke var noe. Ble bedre på sortering. Realiserte potensialer.

Mens jeg drev og snudde gamle steiner, begynte jeg å skrive nytt. Ofte i en rasende fart. Med stor nytelse. Jeg håndverket ikke. Jeg tok ned. Tok inn. En demning brast. 128 nye dikt på to måneder. Jeg tenkte på Agnar Mykle. Han påsto at rubinen ble til på rundt en måneds tid. Den rant ut, og med et raskt voksende søvnunderskudd. Romanen var viktigere enn alt. Mye viktigere enn søvnen. Mye viktigere enn mat. Viktigere enn han selv. Jeg sammenligner meg ikke med han, Gud forby, men jeg kjenner meg igjen i dette.

De 128 diktene var ifølge forleggeren gode, alle sammen, det vil si: Ingen var dårlige. Men hva betyr godt, og hva er dårlig i denne sammenhengen? Men så begynte prosessen. Vri ut slagget av svampen. Ta ut det nest-beste, hvis det ikke lot seg gjøre å skrive det bedre. Noen ble fullendt ved at jeg slo dem sammen. Andre ble fullendt ved at de ble ofret. Noen dikt var uforståelige, og likevel vanskelig ikke å like. Vi ble strengere og strengere. Lagde våre egne nye nåløyer. Refuserte deler av det antatte.

Å lese sine egne dikt i ulike modus. Griper de meg når jeg leser dem som en annen? Hvordan blir man en annen? Står de seg selv om jeg er trøtt og lite gira? Er noen av diktene egentlig samme diktet? Må det være titler? Hva skal boka hete? Hvorfor føler jeg at diktene er så viktige? Har jeg skrevet noe som står seg for alltid? Blir dette min siste bok? Kan den bli min beste? Er det nok nå? Får jeg oppleve at også min egen livshistorie forteller seg gjennom diktene? Blir diktene mer verdt av det? Kan jeg bli like inspirert igjen? Hvem bryr seg? Samma det? Sånn sitter jeg og flanerer denne kvelden. Snakker jeg bare med meg selv, eller også med deg?

Min egen tro på meg selv er nesten til å bli dårlig av. Så sterk. Det er bensinen. Det er derfor jeg ikke lar være å drive med. Det. Jeg driver med. Som 53-åring. Som sekstiåring? Og akkurat i disse dagene: Enda kan noen dikt gå inn. Og ut. Det handler om å ikke ta lett på ordene. Lytte med alle ører. Lese med mange øyne. Aktivere hele sjelen. Få dette til å bli det motsatte av samma det. Så noen bryr seg!