I Eli Kroghs antologi Det beste jeg har skrevet (1949) kommenterer Gunvor Hofmo sitt dikt "Syk blir en av ropet om virkelighet. "Hun skriver: "En er ikke "gla" i sine dikt. De er altfor pinlige vitner. En skammer seg over dem som når en ser sitt ansikt altfor plutselig nakent i speilet etter en våkenatt." Mange av diktene i "Dype fall, snublende forstand" (2014) er av det nærgående nakne slaget, men de er fortsatt dikt, med friheten til å gå sine egne veier. En anmelder kalte den "ei lærebok i det å lengte", og det trengs kanskje?