Eva Dahlgren var i noen år en inspirasjonskilde for egen skriving, ikke så enkelt å forklare, men situasjonen jeg befant meg i spilte nok en rolle: overlatt til meg selv på en knøttliten to-roms, uten en klar oppfatning om hva jeg skulle satse på i livet, om det var en mening med alt sammen, og ville jeg finne et annet menneske som følte at jeg var verdt å samle på, og der og da kom Eva Dahlgren, med det nakne vakre savnet, med hånden og drømmene, og gjorde meg akkurat så mye mindre motløs, at jeg begynte å nyte dagene igjen.

Jag ska ut och leta guld 

Men inte sån't som glimmar här 

Jag ska finna mej en skatt 

Och öppna en affär 

Där ska jag sälja kärlek 

Till alla som vill ha 

Och dom ska få betala 

Med sån't som jag vill ha

Tekstene, det innovervendte, bankende, ofte kjærlighetsfylte, andre ganger på grensen til harme, som en neddempet aggresjon, det hun omtaler som det indre språket, og musikken som kler dem, noen ganger i svart, men også i blått, og av og til i hele regnbuen. 

Eva Dahlgren kan være så dyster hun bare vil, jeg blir løftet av å høre henne, båret innover i meg selv.

Som inte äger nå't

Men ändå har så mycket

Som dom vill ge bort

Dom ska få handla gratis

Ett sätt att visa sympati

Men så finns det dom med skavsår i händerna

Men dom struntar jag i

Det handlet lenge mest om Guldgrävarsång, lydbildet, ordene, og noe annet som bestandig har vært tiltrekkende; det at jeg ikke helt forstår hva jeg får.

Jag ska ut och leta frihet

Men inte så'n man köper här

Jag ska frita min sinnen

Och bygga mej en bro som bär mej

Över haven

Till nå't annat land

Där ska jag kyssa mina bröder och systrar

Och vi ska älska varann

Bare to-tre år på åttitallet, en flik av hennes karriere, og kun noen humper jeg måtte forsere, men som hun hjalp!

Jag ska ut och leta drömmar

Till mitt nya jag 

Jag har delat upp i högar 

Dåligt och bra 

Jag pussar på det onda 

Och älskar allting som är gott 

Och jag har blivit till en helhet 

Av de gåvor jag fått 

Den andre teksten som har blitt en følgesvenn er Ängeln i rummet:

Det bor en ängel i mitt rum

hon har sitt bo ovanför mitt huvud

hon gör mej lugn

och hon viskar till mej

allt det jag säger dej 

Det å lete etter seg selv, med forankring i det uutgrunnelige ethvert menneske også er.

Det bor en annan i min kropp

hon har den vackraste av själar

hon är kärlek och hopp

och hon berättar för dej

hur mycket jag älskar dej

Det mere vi er, som vi ikke deler med så mange, men dras imot.

Det bor en ande vid min fot

som blåser värme över huden

det kittlar och du såg att jag log

men när hon andas på mej

är det för att jag ska komma

och värma dej

I denne teksten er hun uansett en dikter for meg.

Här är jag med allt det andra

som gör en människa hel

och jag hoppas

jag hoppas att du orkar

och att ängeln i rummet

det är henne

du ser 

Da hun mottok Evert Taubes ærespris i 2001, sa hun dette om sine inspirasjonskilder: "Jag är uppvuxen med Evert Taubes musik och poesi. Om Beatles var mitt medvetna val så var Taube själva syret." Og det har vært flere:

Egentlig burde alle nyutgitte diktsamlinger sporenstreks bli sendt til Norsk Litterært Forum hvor en kvern hentet opp fra sjelens dyp står parat for samvittighetsfull gjennomgang og konklusjonsspredning. 

Imidlertid, og i påvente av, har Styret  kommet til at tiden er moden for å presentere Lühs von Tehnen, en av de få store anmelderne - som fortsatt kan Googles uten at det gir treff på Wikipedia. Lühs von Tehnen har også skrevet egne tekster som står i fare for å bli glemt, om ingen påtar seg hindringsarbeidet. Her berører han sin egen skjebne: 

Erkjennelse

Jeg kommer fra en annen tid

da telefoner ble levert på sprayboks

og gorillaer struttet

av fingerferdighet:

ingen kan forstå det

Mine sanger er glemt. I en skoeske

ligger en nidvise og gløder

og et hus skal snart brenne

Ve dere, idioter!

Jeg løfter min tunge

som en ål

Von Tehnen deler sine tanker om å bli oversett med andre i samme bås: 

Skandale

Det er en skandale

at du er oversett

av meg. Jeg burde

ha brukt mye mer av min

nær ubegrensede tid

på å lese deg,

for deretter å skryte

av min evne

til å forstå deg.

Jeg har bare ett

å si til mitt forsvar:

Du er en

og jeg

er bare mange. Derfor

holder jeg kjeft.

FORGLEMMELSENS DØGNÅPNE VENTEROM

Von Tehnens anmeldelser er ikke like vidgjetne som de er vide og gjetne, og har således og derfor i liten grad nådd ut til hjørnene. Dette skal avrettes på nå. I et virtuelt bilag som florerer på Dagbladets diktkammers forlengede dødsleie finner vi anmeldelser av flere poeter som samtiden i skammelig grad har glemt. For å bøte på dette, tillater vi oss idag å dele omtalene av bøkene til Halstein Falsteinvik, Ghalid Seljevotten, Kiwoshito Bashaki, Liam Gräsö, Torstein Renhår, Jack W. Clarence og Thorvald Grevlen. Samtlige anmeldelser ble publisert høsten 2014, på det i det tynn-tråd hengende kammeret. Tehnen har også en egen oppsummering av dette nettstedets betydning i en melding til kammerlæreren Helge Torvund, se nederst. 

Gyllen bokhøst.

Tenk deg at et rustent skip er i ferd med å synke. Ingen har hørt nødsignalene. Rottene forlater det, livbåtene låres og kapteinen gjør seg klar til å gå ned med skipet. Tenk deg at skipet er godt forsikret i Geneve, synker på over fem tusen meters dyp, og alle i besetningen har løyet på seg å ha lest Jo Nesbø mens de egentlig bare har lest Nietszche og Piketty. Bli deretter klar over at du er en av rottene.  Man kan leve lenge i landet uten å lese Halstein Falsteinviks siste roman «Rattus sapiens». En ting er imidlertid klart: Den som leser romanen vil mest sannsynlig angre. Men ikke på det.

Kan man uttrykke kjærlighet eller eksistensiell sorg ved å spise folk? Dette er spørsmålet Ghalid Seljevotten tar opp i sin siste roman «La surre under lokk». Arne er en helt vanlig norsk politimann som opplever det absolutte mareritt når huset hans brenner ned og han er den eneste som blir berget levende ut. Som et sorgbearbeidingsprosjekt begynner Arne i hemmelighet å drepe og spise folk han er glad i, samtidig som han spiller vemodig musikk fra sin ungdom. Romanen tar ikke stiling til det moralske i hans handlemåte, men utforsker på en modig måte spørsmål ingen stiller seg. Det er når han uredd går inn i det absurde, ekle og vanvittige at Ghalid Seljevotten er på sitt beste. I denne romanen har han gått inn i alle tre. Spørsmålet er om han kommer ut igjen.

Kiwoshito Bashaki er mest kjent for «Kirsebærfløytens nål», hans storslagne mursteinstrilogi om døtrene til keiserens nye skreddere i Japan fra 1867 til 1945, behørig omtisket som nobelprismateriale. Det er derfor tilsynelatende et vågestykke når hans neste roman på knappe hundre sider,«Handleposens datter», handler om kassadama på Rema 1000 i Stranda på Sunnmøre. Fra første side må den norske leserskaren kjempe med det store spørsmålet: Kan dette virkelig være like eksotisk? Bashaki skuffer, og han gjør det på sin sedvanlige, langt fra geniale, men desto mer storslagne måte. Boken er et gedigent fyrverkeri av grums og fordommer, og avslører monumentalt forfatterens totale mangel på innsikt i norsk fogderistrid. Samtidig etterlater boken ingen tvil om at dette er intensjonen. En norsk leser vil forstå sitt eget land betydelig dårligere etter å ha lest boken. Men ikke betydelig nok.

Den som vil forstå livet på de finske steppene og dype fossene oppe ved treriksrøysen mot USA og Mexico, kommer ikke utenom Liam Gräsö. Internasjonalt har han ikke bare gitt den finlandssvenske prærien et ansikt, men også skåret kunstferdige grimaser med det. I romanen«Militærmusikk fra graven» møter vi studenten Linus Holm som i Stockholm forelsker seg i feil jente, fra Chiquaqua-stammen i området mellom Jiquipilco og Enare. I et forsøk på å imponere henne danser han med feil mann og våkner med falske minner og nytt navn i medisinmannens telt. I hans beste øyeblikk glemmer man at Gräsö forteller med ord. Man hører musikken og kjenner den brede penselen kile under føttene, før en rusten sekstomsspiker uten advarsel slås gjennom ankelen og leserens kneskål knuses av litterære virkemidler. Man blir kanskje ikke så mye klokere av å lese Gräsö. Men det tenker man ikke over.

Torstein Renhårs forrige roman «Dra til Gokk» var en oppvisning i fjong retorisk virtuositet med glimt i øyet. Det er derfor forfriskende når han i«Mitt skip er blodsprengt med tarmer» slår an langt mørkere takter, men uten å miste nervetråden. Når de 430 sidene flyr i vei, sier det mest om papirkvaliteten. Det er likevel en formidabel prestasjon av Renhår å holde oss fanget i time etter time i et trangt lasterom nær baugen. Like fullt må man spørre seg: Trenger vi virkelig all denne rusten, oljelukten og snikende fornemmelsen av de døde medpassasjerene? Man må også spørre seg om romanen kanskje kunne stått seg på å ha færre sider. Men for all del ikke svare.

Jack W. Clarence har gjort det igjen. Vi har trofast fulgt hans pensjonerte kostskolelærer og topptrente etterretningsagent Peter Cameron til kjøkkenet og badekaret, Kina, India og Antarktis, og aldri vært sikre på å komme hjem. «Solens tause bror» er beretningen om mørke skygger på lyse vegger og en plan så djevelsk at vi ikke tør å se oss i speilet. Vi tror vi har lest det før. Hvor mange dommedagsinnretninger, hvor mange forferdelige våpen og infernalske planer er det mulig å komme på, tenker vi, og innbiller oss at vi er blaserte. Til vi leser «Solens tause bror,» en bror som holder tett, og får oss til å gjøre det samme.

Thorvald Grevlens diktsamling «Gi meg vind din grøne veg» er et solid stykke arbeid. Diktene er formfullendte, komposisjonen stødig, språket spenstig og innholdet viktig. «Gi meg vind din grøne veg» har alt du kan kreve av en diktsamling, pluss det lille ekstra. Titteldiktet er en perle, men også «Gravstaden ligg som ei klokke» og «Osten hugsar» er dikt som vil tåle tidens tann. Det er rett og slett ikke noe å utsette på Grevlens dikt. Og selvsagt er det problemet. Vi venter på svakheten, men blir snytt, og går dermed sultne og blodtørste til sengs, og neste morgen skjeller vi ut postmannen i stedet.Thorvald Grevlen er utvilsomt en dyktig poet. Nå må han skjerpe seg.

VON TEHNEN - UTVALGTE DIKT

Solgt!

Jeg spredte beina.

Godt skrevet,

sa de.

Dagligvarer

Du trenger ikke melk

for å gråte over spilt blod

men har du ikke rent mel

kan du selv bli siktet

Feilkode 4618

Deltakelsen i livet du påbegynte ved registrering,

kan ikke lenger verifiseres.

Som følge av lav aktivitet

er ditt fødselsnummer inndratt.

Din konto kan gjenåpnes etter søknad,

innen rimelig skjønnsmessig frist.

Nattbrisblues

Sett deg på min skulder, kjenn

den svale vanvittighetens nattbrisblues

fylle sinnet med blå vatt.

Så går strømmen. Og mørket

sluker togene, gjør stasjonene

sporløst forlatt.

Elektrisk elegi

Han åpnet sin elektriske garasjeport

gikk inn og tok sin elektriske heis

opp til sin leilighets elektriske dør

der han fyrte opp sin elektriske peis

og satte seg ved sitt elektriske skrivebord

og åpnet sin elektroniske post

fant elektrisitetsregningen

og satte seg sin elektriske stol

Liturgi

Meningsfylte fellesarenaer av fortelling og struktur

er fortid. De sosiale mediers liturgi: advokatspråk

i oppdatering, kirker: hus med tårn.

Er den høyeste messe vi har en bønn

om å rette stolryggen, slå opp bordet

og feste setebeltet?

Selen

Jeg drømmer ikke om mye: bare en sel

med kuøyne

skvulpende i ishavet, med lugaren

i et komfortabelt fettlag

bak tette hår

og at jeg, når natten kommer

har lagt meg i selen

Råd til unge skrivende

Ta alle de vanlige råd

om kreativ skriving

til et ventilert sted,

les til de selvantenner,

la brenne ut, vær grundig

med morteren i kaffekoppen.

Vent i førti dager

og førti netter

på dine bitreste tårer,

og la trekke.

Finn de fem hønsene,

gi dem ikke fred

før de gir deg fjæra

du skal skrive med.

Samfunnsanalyse

Fint samfunn dette.

Jeg er litt usikker

på slutten.

Helge Torvund!

Kremt!

Det er nå over tolv år siden du personlig ved hjelp av fjorten statlige milliarder, brask, hele Dagbladets stab, bram og tre nybygde fregatter startet dette diktforumet, med lovnader om at det skulle stanse den globale oppvarmingen, stabilisere verdensøkonomien, mette alle sultende på fem kontinenter samt på bare tre år avskaffe alle verdens atomvåpen. At du dessuten skulle lære folk å skrive dikt, er i sammenhengen selvsagt.

Jeg kan ikke se at du har innfridd. Det finnes fortsatt et antall uløste problemer i verden, og en må være ekstremt blind for ikke å sette dette i sammenheng med mangler i den jobben du har gjort som diktlærer.

Det finnes dessuten flere på Diktkammeret som fortsatt mangler svar på spørsmål du burde stilt for dem, og som de derfor ikke venter. På toppen av det hele kjenner jeg personlig en poet, som jeg ikke kommer til å nevne ved navn, som ved en uformell anledning sa noe småironisk om Diktkammeret.

At du har gjort en helt usedvanlig innsats kan virke formildende, men blekner mot de ovennevnte uoppfylte løftene. På vegne av alle i universet stilles du derfor herved høytidelig og med ettertrykk til veggs.

Jeg antar forøvrig at dine disipler nå vil forsøke å sverte meg for å stille disse høyst betimelige spørsmålene. Til det er det intet å si.