Eva Dahlgren var i noen år en inspirasjonskilde for egen skriving, ikke så enkelt å forklare, men situasjonen jeg befant meg i spilte nok en rolle: overlatt til meg selv på en knøttliten to-roms, uten en klar oppfatning om hva jeg skulle satse på i livet, om det var en mening med alt sammen, og ville jeg finne et annet menneske som følte at jeg var verdt å samle på, og der og da kom Eva Dahlgren, med det nakne vakre savnet, med hånden og drømmene, og gjorde meg akkurat så mye mindre motløs, at jeg begynte å nyte dagene igjen.

Jag ska ut och leta guld 

Men inte sån't som glimmar här 

Jag ska finna mej en skatt 

Och öppna en affär 

Där ska jag sälja kärlek 

Till alla som vill ha 

Och dom ska få betala 

Med sån't som jag vill ha

Tekstene, det innovervendte, bankende, ofte kjærlighetsfylte, andre ganger på grensen til harme, som en neddempet aggresjon, det hun omtaler som det indre språket, og musikken som kler dem, noen ganger i svart, men også i blått, og av og til i hele regnbuen. 

Eva Dahlgren kan være så dyster hun bare vil, jeg blir løftet av å høre henne, båret innover i meg selv.

Som inte äger nå't

Men ändå har så mycket

Som dom vill ge bort

Dom ska få handla gratis

Ett sätt att visa sympati

Men så finns det dom med skavsår i händerna

Men dom struntar jag i

Det handlet lenge mest om Guldgrävarsång, lydbildet, ordene, og noe annet som bestandig har vært tiltrekkende; det at jeg ikke helt forstår hva jeg får.

Jag ska ut och leta frihet

Men inte så'n man köper här

Jag ska frita min sinnen

Och bygga mej en bro som bär mej

Över haven

Till nå't annat land

Där ska jag kyssa mina bröder och systrar

Och vi ska älska varann

Bare to-tre år på åttitallet, en flik av hennes karriere, og kun noen humper jeg måtte forsere, men som hun hjalp!

Jag ska ut och leta drömmar

Till mitt nya jag 

Jag har delat upp i högar 

Dåligt och bra 

Jag pussar på det onda 

Och älskar allting som är gott 

Och jag har blivit till en helhet 

Av de gåvor jag fått 

Den andre teksten som har blitt en følgesvenn er Ängeln i rummet:

Det bor en ängel i mitt rum

hon har sitt bo ovanför mitt huvud

hon gör mej lugn

och hon viskar till mej

allt det jag säger dej 

Det å lete etter seg selv, med forankring i det uutgrunnelige ethvert menneske også er.

Det bor en annan i min kropp

hon har den vackraste av själar

hon är kärlek och hopp

och hon berättar för dej

hur mycket jag älskar dej

Det mere vi er, som vi ikke deler med så mange, men dras imot.

Det bor en ande vid min fot

som blåser värme över huden

det kittlar och du såg att jag log

men när hon andas på mej

är det för att jag ska komma

och värma dej

I denne teksten er hun uansett en dikter for meg.

Här är jag med allt det andra

som gör en människa hel

och jag hoppas

jag hoppas att du orkar

och att ängeln i rummet

det är henne

du ser 

Da hun mottok Evert Taubes ærespris i 2001, sa hun dette om sine inspirasjonskilder: "Jag är uppvuxen med Evert Taubes musik och poesi. Om Beatles var mitt medvetna val så var Taube själva syret." Og det har vært flere:

Egentlig burde alle nyutgitte diktsamlinger sporenstreks bli sendt til Norsk Litterært Forum hvor en kvern hentet opp fra sjelens dyp står parat for samvittighetsfull gjennomgang og konklusjonsspredning. 

Imidlertid, og i påvente av, har Styret  kommet til at tiden er moden for å presentere Lühs von Tehnen, en av de få store anmelderne - som fortsatt kan Googles uten at det gir treff på Wikipedia. Lühs von Tehnen har også skrevet egne tekster som står i fare for å bli glemt, om ingen påtar seg hindringsarbeidet. Her berører han sin egen skjebne: 

Erkjennelse

Jeg kommer fra en annen tid

da telefoner ble levert på sprayboks

og gorillaer struttet

av fingerferdighet:

ingen kan forstå det

Mine sanger er glemt. I en skoeske

ligger en nidvise og gløder

og et hus skal snart brenne

Ve dere, idioter!

Jeg løfter min tunge

som en ål

Von Tehnen deler sine tanker om å bli oversett med andre i samme bås: 

Skandale

Det er en skandale

at du er oversett

av meg. Jeg burde

ha brukt mye mer av min

nær ubegrensede tid

på å lese deg,

for deretter å skryte

av min evne

til å forstå deg.

Jeg har bare ett

å si til mitt forsvar:

Du er en

og jeg

er bare mange. Derfor

holder jeg kjeft.

FORGLEMMELSENS DØGNÅPNE VENTEROM

Von Tehnens anmeldelser er ikke like vidgjetne som de er vide og gjetne, og har således og derfor i liten grad nådd ut til hjørnene. Dette skal avrettes på nå. I et virtuelt bilag som florerer på Dagbladets diktkammers forlengede dødsleie finner vi anmeldelser av flere poeter som samtiden i skammelig grad har glemt. For å bøte på dette, tillater vi oss idag å dele omtalene av bøkene til Halstein Falsteinvik, Ghalid Seljevotten, Kiwoshito Bashaki, Liam Gräsö, Torstein Renhår, Jack W. Clarence og Thorvald Grevlen. Samtlige anmeldelser ble publisert høsten 2014, på det i det tynn-tråd hengende kammeret. Tehnen har også en egen oppsummering av dette nettstedets betydning i en melding til kammerlæreren Helge Torvund, se nederst. 

Gyllen bokhøst.

Tenk deg at et rustent skip er i ferd med å synke. Ingen har hørt nødsignalene. Rottene forlater det, livbåtene låres og kapteinen gjør seg klar til å gå ned med skipet. Tenk deg at skipet er godt forsikret i Geneve, synker på over fem tusen meters dyp, og alle i besetningen har løyet på seg å ha lest Jo Nesbø mens de egentlig bare har lest Nietszche og Piketty. Bli deretter klar over at du er en av rottene.  Man kan leve lenge i landet uten å lese Halstein Falsteinviks siste roman «Rattus sapiens». En ting er imidlertid klart: Den som leser romanen vil mest sannsynlig angre. Men ikke på det.

Kan man uttrykke kjærlighet eller eksistensiell sorg ved å spise folk? Dette er spørsmålet Ghalid Seljevotten tar opp i sin siste roman «La surre under lokk». Arne er en helt vanlig norsk politimann som opplever det absolutte mareritt når huset hans brenner ned og han er den eneste som blir berget levende ut. Som et sorgbearbeidingsprosjekt begynner Arne i hemmelighet å drepe og spise folk han er glad i, samtidig som han spiller vemodig musikk fra sin ungdom. Romanen tar ikke stiling til det moralske i hans handlemåte, men utforsker på en modig måte spørsmål ingen stiller seg. Det er når han uredd går inn i det absurde, ekle og vanvittige at Ghalid Seljevotten er på sitt beste. I denne romanen har han gått inn i alle tre. Spørsmålet er om han kommer ut igjen.

Kiwoshito Bashaki er mest kjent for «Kirsebærfløytens nål», hans storslagne mursteinstrilogi om døtrene til keiserens nye skreddere i Japan fra 1867 til 1945, behørig omtisket som nobelprismateriale. Det er derfor tilsynelatende et vågestykke når hans neste roman på knappe hundre sider,«Handleposens datter», handler om kassadama på Rema 1000 i Stranda på Sunnmøre. Fra første side må den norske leserskaren kjempe med det store spørsmålet: Kan dette virkelig være like eksotisk? Bashaki skuffer, og han gjør det på sin sedvanlige, langt fra geniale, men desto mer storslagne måte. Boken er et gedigent fyrverkeri av grums og fordommer, og avslører monumentalt forfatterens totale mangel på innsikt i norsk fogderistrid. Samtidig etterlater boken ingen tvil om at dette er intensjonen. En norsk leser vil forstå sitt eget land betydelig dårligere etter å ha lest boken. Men ikke betydelig nok.

Den som vil forstå livet på de finske steppene og dype fossene oppe ved treriksrøysen mot USA og Mexico, kommer ikke utenom Liam Gräsö. Internasjonalt har han ikke bare gitt den finlandssvenske prærien et ansikt, men også skåret kunstferdige grimaser med det. I romanen«Militærmusikk fra graven» møter vi studenten Linus Holm som i Stockholm forelsker seg i feil jente, fra Chiquaqua-stammen i området mellom Jiquipilco og Enare. I et forsøk på å imponere henne danser han med feil mann og våkner med falske minner og nytt navn i medisinmannens telt. I hans beste øyeblikk glemmer man at Gräsö forteller med ord. Man hører musikken og kjenner den brede penselen kile under føttene, før en rusten sekstomsspiker uten advarsel slås gjennom ankelen og leserens kneskål knuses av litterære virkemidler. Man blir kanskje ikke så mye klokere av å lese Gräsö. Men det tenker man ikke over.

Torstein Renhårs forrige roman «Dra til Gokk» var en oppvisning i fjong retorisk virtuositet med glimt i øyet. Det er derfor forfriskende når han i«Mitt skip er blodsprengt med tarmer» slår an langt mørkere takter, men uten å miste nervetråden. Når de 430 sidene flyr i vei, sier det mest om papirkvaliteten. Det er likevel en formidabel prestasjon av Renhår å holde oss fanget i time etter time i et trangt lasterom nær baugen. Like fullt må man spørre seg: Trenger vi virkelig all denne rusten, oljelukten og snikende fornemmelsen av de døde medpassasjerene? Man må også spørre seg om romanen kanskje kunne stått seg på å ha færre sider. Men for all del ikke svare.

Jack W. Clarence har gjort det igjen. Vi har trofast fulgt hans pensjonerte kostskolelærer og topptrente etterretningsagent Peter Cameron til kjøkkenet og badekaret, Kina, India og Antarktis, og aldri vært sikre på å komme hjem. «Solens tause bror» er beretningen om mørke skygger på lyse vegger og en plan så djevelsk at vi ikke tør å se oss i speilet. Vi tror vi har lest det før. Hvor mange dommedagsinnretninger, hvor mange forferdelige våpen og infernalske planer er det mulig å komme på, tenker vi, og innbiller oss at vi er blaserte. Til vi leser «Solens tause bror,» en bror som holder tett, og får oss til å gjøre det samme.

Thorvald Grevlens diktsamling «Gi meg vind din grøne veg» er et solid stykke arbeid. Diktene er formfullendte, komposisjonen stødig, språket spenstig og innholdet viktig. «Gi meg vind din grøne veg» har alt du kan kreve av en diktsamling, pluss det lille ekstra. Titteldiktet er en perle, men også «Gravstaden ligg som ei klokke» og «Osten hugsar» er dikt som vil tåle tidens tann. Det er rett og slett ikke noe å utsette på Grevlens dikt. Og selvsagt er det problemet. Vi venter på svakheten, men blir snytt, og går dermed sultne og blodtørste til sengs, og neste morgen skjeller vi ut postmannen i stedet.Thorvald Grevlen er utvilsomt en dyktig poet. Nå må han skjerpe seg.

VON TEHNEN - UTVALGTE DIKT

Solgt!

Jeg spredte beina.

Godt skrevet,

sa de.

Dagligvarer

Du trenger ikke melk

for å gråte over spilt blod

men har du ikke rent mel

kan du selv bli siktet

Feilkode 4618

Deltakelsen i livet du påbegynte ved registrering,

kan ikke lenger verifiseres.

Som følge av lav aktivitet

er ditt fødselsnummer inndratt.

Din konto kan gjenåpnes etter søknad,

innen rimelig skjønnsmessig frist.

Nattbrisblues

Sett deg på min skulder, kjenn

den svale vanvittighetens nattbrisblues

fylle sinnet med blå vatt.

Så går strømmen. Og mørket

sluker togene, gjør stasjonene

sporløst forlatt.

Elektrisk elegi

Han åpnet sin elektriske garasjeport

gikk inn og tok sin elektriske heis

opp til sin leilighets elektriske dør

der han fyrte opp sin elektriske peis

og satte seg ved sitt elektriske skrivebord

og åpnet sin elektroniske post

fant elektrisitetsregningen

og satte seg sin elektriske stol

Liturgi

Meningsfylte fellesarenaer av fortelling og struktur

er fortid. De sosiale mediers liturgi: advokatspråk

i oppdatering, kirker: hus med tårn.

Er den høyeste messe vi har en bønn

om å rette stolryggen, slå opp bordet

og feste setebeltet?

Selen

Jeg drømmer ikke om mye: bare en sel

med kuøyne

skvulpende i ishavet, med lugaren

i et komfortabelt fettlag

bak tette hår

og at jeg, når natten kommer

har lagt meg i selen

Råd til unge skrivende

Ta alle de vanlige råd

om kreativ skriving

til et ventilert sted,

les til de selvantenner,

la brenne ut, vær grundig

med morteren i kaffekoppen.

Vent i førti dager

og førti netter

på dine bitreste tårer,

og la trekke.

Finn de fem hønsene,

gi dem ikke fred

før de gir deg fjæra

du skal skrive med.

Samfunnsanalyse

Fint samfunn dette.

Jeg er litt usikker

på slutten.

Helge Torvund!

Kremt!

Det er nå over tolv år siden du personlig ved hjelp av fjorten statlige milliarder, brask, hele Dagbladets stab, bram og tre nybygde fregatter startet dette diktforumet, med lovnader om at det skulle stanse den globale oppvarmingen, stabilisere verdensøkonomien, mette alle sultende på fem kontinenter samt på bare tre år avskaffe alle verdens atomvåpen. At du dessuten skulle lære folk å skrive dikt, er i sammenhengen selvsagt.

Jeg kan ikke se at du har innfridd. Det finnes fortsatt et antall uløste problemer i verden, og en må være ekstremt blind for ikke å sette dette i sammenheng med mangler i den jobben du har gjort som diktlærer.

Det finnes dessuten flere på Diktkammeret som fortsatt mangler svar på spørsmål du burde stilt for dem, og som de derfor ikke venter. På toppen av det hele kjenner jeg personlig en poet, som jeg ikke kommer til å nevne ved navn, som ved en uformell anledning sa noe småironisk om Diktkammeret.

At du har gjort en helt usedvanlig innsats kan virke formildende, men blekner mot de ovennevnte uoppfylte løftene. På vegne av alle i universet stilles du derfor herved høytidelig og med ettertrykk til veggs.

Jeg antar forøvrig at dine disipler nå vil forsøke å sverte meg for å stille disse høyst betimelige spørsmålene. Til det er det intet å si.

Om sju år blir jeg 60. Det er ikke til å tro. Jeg føler meg jo ung. Samtidig vet jeg at mange regner femtiåringer som nokså gamle, og seksti er vel synonymt med olding. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg prøver å late som om det er lenge til seksti, og noen ganger tror jeg virkelig det. Spørsmålet er kanskje: skal jeg trappe gradvis ned? Trappe ned meg selv? Eller gyve løs, for å få utretta mest mulig, mens jeg har muligheten? Utrettelser eller nedtrappinger.

Jeg har funnet ut at min kreative "glansperiode" var årene 2000-2005, men at jeg bare i liten grad klarte å høste fruktene. De ligger fortsatt strødd, i store hauger. Så kom det en slags ny vår rundt 2011, men endel av den bestod i å høste noe jeg hadde sådd for flere år siden. Det kjentes viktig. Nødvendig. Godt. Jeg tok hånd i hanske og bevarte meg selv. Møysommelig. Mens jeg høstet fikk jeg et annet blikk. Jeg så hva som ikke var noe. Ble bedre på sortering. Realiserte potensialer.

Mens jeg drev og snudde gamle steiner, begynte jeg å skrive nytt. Ofte i en rasende fart. Med stor nytelse. Jeg håndverket ikke. Jeg tok ned. Tok inn. En demning brast. 128 nye dikt på to måneder. Jeg tenkte på Agnar Mykle. Han påsto at rubinen ble til på rundt en måneds tid. Den rant ut, og med et raskt voksende søvnunderskudd. Romanen var viktigere enn alt. Mye viktigere enn søvnen. Mye viktigere enn mat. Viktigere enn han selv. Jeg sammenligner meg ikke med han, Gud forby, men jeg kjenner meg igjen i dette.

De 128 diktene var ifølge forleggeren gode, alle sammen, det vil si: Ingen var dårlige. Men hva betyr godt, og hva er dårlig i denne sammenhengen? Men så begynte prosessen. Vri ut slagget av svampen. Ta ut det nest-beste, hvis det ikke lot seg gjøre å skrive det bedre. Noen ble fullendt ved at jeg slo dem sammen. Andre ble fullendt ved at de ble ofret. Noen dikt var uforståelige, og likevel vanskelig ikke å like. Vi ble strengere og strengere. Lagde våre egne nye nåløyer. Refuserte deler av det antatte.

Å lese sine egne dikt i ulike modus. Griper de meg når jeg leser dem som en annen? Hvordan blir man en annen? Står de seg selv om jeg er trøtt og lite gira? Er noen av diktene egentlig samme diktet? Må det være titler? Hva skal boka hete? Hvorfor føler jeg at diktene er så viktige? Har jeg skrevet noe som står seg for alltid? Blir dette min siste bok? Kan den bli min beste? Er det nok nå? Får jeg oppleve at også min egen livshistorie forteller seg gjennom diktene? Blir diktene mer verdt av det? Kan jeg bli like inspirert igjen? Hvem bryr seg? Samma det? Sånn sitter jeg og flanerer denne kvelden. Snakker jeg bare med meg selv, eller også med deg?

Min egen tro på meg selv er nesten til å bli dårlig av. Så sterk. Det er bensinen. Det er derfor jeg ikke lar være å drive med. Det. Jeg driver med. Som 53-åring. Som sekstiåring? Og akkurat i disse dagene: Enda kan noen dikt gå inn. Og ut. Det handler om å ikke ta lett på ordene. Lytte med alle ører. Lese med mange øyne. Aktivere hele sjelen. Få dette til å bli det motsatte av samma det. Så noen bryr seg!

Eg gret og gjev næring til eit tre som strekkjer greiner mellom oss, skriver Liv Reidun Hansen i et dikt om ektemannen hun mista i ei bilulykke.

Ei måke på ryggen

Hvordan går vi videre etter en slik hendelse? Omtanke betyr noe, at de som betyr noe ikke trekker seg vekk.

alle teikn på nåde

kan verta større

enn utrøysteleg

Det er så mange følelser knyttet til det å miste, og er det noen rettferdighet i det som skjer?

Kvifor ville du

eg skulle vera aleine

skjønar du ikkje at

du er tung å drassa på

når du berre døyr

din veg

Da ett år var gått etter ulykka skrev hun dette:

Eitt år er gått

frå ein smell mellom ein kvit bil

og ein tom buss

sirenene nådde meg lenge før

nokon ringde frå sjukehuset

Eg hadde gleda meg til å halda rundt

Somme tider er to minutt til farvel alt vi får

Og så tar poeten oss tilbake til det uhåndterligste på en måte kanskje bare poesien kan.

Biltilsynet.

Om eg vil koma

og sjå

henta heim

det som enno finns

frontruta heng

nedtrykt over førarplassen

mobilen er heil

siste tapte anrop

lommene i hockeyjakka

fulle av knust glas

ei måke

på ryggen

Vekslande tilstand av alltid

Hvordan gå videre med hendelser vi aldri kommer over? Prøve å fortrenge? Være i dem? Skrive dikt?

Innhol av lengt

sprang eg motbakkane

lenger for kvar gong

kva er det som gjer at nokon døyr

før ein pappa får løfta dei innåt seg

medan andre lever

til månen har slutta å lysa

Kanskje er det en verdi i seg selv å hegne om det tapte? Vi tegner våre mistede, maler dem, blar i bilder, vi skriver og bevarer.

AKT

eg kullstiftar deg

tilbake

frå støv

Og likevel; En dag er man kanskje videre, tross kjærlighet som nok aldri går over, tross erkjennelsen av tapet som en del av oss, en slags annerledes livsledsager. 

det har skjedd

at eg kyssa ein annan

men saknet etter deg

er ein vekslande tilstand

av alltid 

Kviskra ditt namn

Rundt jul fikk jeg en cd med sangen "Vegen heim" i posten. Sangen er vakker og sterk som savnet.

I natt skal me elska, min kjære

du må leva med minne og sakn

eg skal trøysta deg tvers gjennom draumen

når du søv skal eg kviskra ditt namn

Omtrent samtidig som jeg hører på denne sangen, oppdager jeg at hun er i finalen på dagbladets diktkammer:

I det eg skal reise meg

ringer du frå andre sida

piksel for piksel

trer du fram

med det kvite flagget

Og likevel skriver hun, et sted, trur eg på kjærleiken, står med frøa i hendene, ventar på vinden. Og på side 243 i manuskriptet ” Dikt som ikkje finns”:

eg seier ikkje at det er sånn det blir

berre at bøner ligg strødd mellom dagane

at eg kan halda ei stjerne med berre nevane

og det er tungt, og det er lett

å bry seg om deg

Johannes Eines har jeg både hilst på og byttet bok med. Det er noe av det fine med å skrive dikt at det fører til møter med andre som har en forkjærlighet for det samme. Johannes har tidligere fått publisert dikt i tidsskrifter og antologier, før han debuterte med diktbok i året som gikk. Han er født i 1948, og vokste opp på Storeidet i Vestvågøy. Det er likevel ikke sånn at jeg kjenner han, men vi har altså møttes og snakket sammen om dikt. Det var fint.

Boka hans har en øm letthet som gjør den god å være i hus med. 

Vinterkulda er ikkje her

når mor let att døra på gløtt.

Eg kan høyre ho. Ho er trappa ned

Opnar opp og slepp.

Noen av diktene gir meg følelsen av å gå på en maleriutstilling, for eksempel i Skagen, som når jeg leser hans "Gul kjole":

Stort sus

av bylgjer

flortynt

over lette bein

ho har gul kjole

en kvit båt seglar

forbi

Det er livsminner, det er eksistensialisme, og mor har vært der og passa på:

Eg veit at eg vaknar

krabbar ut av etertåka

ikkje noko lear på seg

ikkje handtaka på dørene

eg kjem ikkje ut

ingen kjem inn

mor er ein svart stol

nattsøster kamferkvit olje

eg er ei såpeboble

som ikkje skrik

Opplevelsestrang og drømmer om noe annet, være klar for det, for vilja fins: 

Mor var ikkje

sigøynarprinsesse

far var ikkje

av taterblod

men gje meg

ei grense å krysse

vengjer eg kan flyge med

mot syd

mot nord.

Han har skrevet et av de fineste diktene jeg vet om:

Det er nokon

som ventar på

at du skal komme

banke tre gonger

på døra og få svar.

Det er nokon

som ber namnet ditt

attom fire veggar

kviskrar det om

og om att livet ut.

...Fuglar flyg / sit eit grann/ ventar på meg/ med mat i hand, skriver Johannes et annet sted. Omtrent slik var det å møte han også. Og diktene hans gir fred i sjela. Ingen liten ting.

Regn

frå blå, tung tåke

over fjellryggen

sakte kjem eg der

i vind og kjærteikn