Dype fall
snublende forstand
Rekkverk av hender
23.3.16
I Eli Kroghs antologi Det beste jeg har skrevet (1949) kommenterer Gunvor Hofmo sitt dikt "Syk blir en av ropet om virkelighet. "Hun skriver: "En er ikke "gla" i sine dikt. De er altfor pinlige vitner. En skammer seg over dem som når en ser sitt ansikt altfor plutselig nakent i speilet etter en våkenatt." Mange av diktene i "Dype fall, snublende forstand" (2014) er av det nærgående nakne slaget, men de er fortsatt dikt, med friheten til å gå sine egne veier. En anmelder kalte den "ei lærebok i det å lengte", og det trengs kanskje?
Hytta
Jeg har bygd ei hytte i skogen
tre rom med dobbelvegger
Jeg har bygd ei hytte i skogen
tre rom med dobbelvegger
tak til å tåle en voksen elefant
plankene henta jeg i containeren
plankene henta jeg i containeren
Nå gjenstår bare vinduer, dører
tjærepapp til taket og at sønnen
skjønner at hytta er hans, han tror
den har noe med oss å gjøre
den har noe med oss å gjøre
som vokser når ingenting skjer
skritt nærmer seg i en sang
skritt nærmer seg i en sang
om ikke å slå følge
Et sted i dette faller noen
Et sted i dette faller noen
Det viktige og uviktige
barker sammen
jeg vil kysse mørket
ut av ansiktet ditt
dypere sier du, det
kommer vi mot hverandre
i stor fart og svinger unna
i siste øyeblikk, den ene
skauveis mot ei råk
den andre inn i kroppen
henter ut en knokkel
for å ha noe å slå med
i stor fart og svinger unna
i siste øyeblikk, den ene
skauveis mot ei råk
den andre inn i kroppen
henter ut en knokkel
for å ha noe å slå med
Ansikter som passerer hverandre i tusenvis
er til for kanskje ingen
er til for kanskje ingen
hver dag kan du finne henne du lengter etter
i smilet til noen du ikke kan få
slik fortsetter vi å gå forbi, men så en dag
blir alt stillere, du står i utkanten
av et lys og ingen savner deg
som du
Det finnes tross alt ord
Begynte på en roman om ryggen din
sju kapitler om å rette den opp
ett om et rekkverk av hender
som støtter deg inn i søvnen
før en av oss hensynsfullt stille
før en av oss hensynsfullt stille
haler slutten ut av hjertet
Mysterier
Mens vinden knaker i septemberhuset
Mens vinden knaker i septemberhuset
og de voksne barna er ute for å møte
mysteriene og du har reist for at jeg
skal oppdage en forskjell, vet jeg bare
at jeg har nok med å ikke miste meg selv
at mye må skje før du vender hjem
til den store forandringen ingen av oss
kan skape alene
Rykk
Noen netter klatrer du ut
av portrettet på veggen
spør om jeg husker lyset
som knuste i trappa
griper hendene mine
spør om jeg forstår
hvordan det var
å måtte gi slipp
i ett rykk
0 kommentarer