Musikk

VED SIDEN AV DIKTSAMLINGENE STÅR MUSIKKEN

I hylla mi står det mye ny musikk, men også mye gammel. Jeg er i humør for den gamle, merker jeg. Ingen engangsforeteelse det, men å blogge om det, er bare et innfall. For min fornøyelses skyld. Selv om bøkene står i sentrum for meg, kjennes musikken nesten like uunnværlig.

Gårsdagen (les: Gamle dager) seilte inn i hodet fordi jeg tenkte på Bob Dylan og ble litt oppbragt over at han går mot de åtti. Gruer jeg meg til når han ikke er mer.

Det er mange jeg liker, men noen betyr mer. Jeg vet nesten ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Det er aldri tilfeldig hva jeg setter på. Jeg er ikke ute etter bare å bli underholdt.

I dag er det mye snakk om å "naile" den og den låta, og om hvem som "når gjennom tv-ruta". Det er ikke så mange av dem som varer. Noen øyeblikk varer for alltid.

Det er ikke bare menn, for å si det sånn. I mitt tilfelle, i mi hylle, er det flest kvinner. På ett eller annet tidspunkt har de tatt pusten fra meg, alle sammen.

Så kom NRK med sine rockenetter. Og vi satt oppe til 0500 og duppet sjelden av.

Før som nå var det mye å protestere mot. For hva det var verdt.

Og så var det gutta som kom inn i studio og sang bluesen de elska, men bare fikk undertrykte gjesp i respons, før platedirektøren spurte: Har dere virkelig ikke noe annet enn dette. Da spilte de denne.